Utopi eller Apati #39

Kul versus Kjip plass

Alt kommer for en dag, heter det i et gammelt og dustete uttrykk som er umulig å falsifisere. Uttrykket peker vel heller på det kinkige i å bli innhenta av fortida, stilt til ansvar for noe en gjorde en gang for lenge, lenge siden. I ungdommen for eksempel. Tilårskommen og trett av dage hadde jeg søkt tilflukt på universitetet i Trondheim, og etter et par års fred og ingen fare ringer telefonen. Studentavisa Under Dusken skal intervjue en totalnekter. De har fått mitt navn og telefonnummer av the leading man innen norsk militærnekting: Torolf Stålvik.

- Da sier vi mandag da. Klokka 1300 på 3B.

Siden KMV ikke har medlemmer skal en ikke drikke mange kaffekoppene på kontoret i Hjelmsgt., før en er aktiv. En gang for lenge siden bodde jeg i Oslo og var aktiv. Stand. Løpesedler. Pushing av Basta. Artikkelskriving. Totalnekting var en del av livet mitt, rettere sagt språket mitt.

Først hadde vi substantivene. To grupper substantiver. Militærnektere, Sivilarbeidere, Totalnektere og militæret, Myndighetene, Justisdepartementet. Dette var første del av neksuskonstrusjonen som danner velforma setninger i norsk. Predikatet skal begynne med et verb. Nekte, tenke/bestemme sjøl, skape opposisjon eller tvinge, fengsle, indoktrinere. Setningene avsluttes med fraser bygd opp omkring vold, ikke-vold, tvang, frihet, drap, pasifisme, underkastelse, autonomi. Ikke at verden var sort-hvit, ikke at alt var enklere. Men det sto et språk der, det var et språk tilgjengelig.

Journalisten ville vite om jeg hadde sitti i fengsel. Selv kabelstrekket til televerket ynka seg av skuffelse over at jeg ikke hadde det. Men du havner vel i fengsel? Etterhvert? Et håpefullt spørsmål som fikk et halvt bekreftende svar. Punchline: jeg har med fotograf.

Hvis vi tenker oss et totalannerledes land hvor idealene står høyt i kurs og det ikke praktiseres hverken vold eller undertrykking, da har vi antagelig tenkt oss ut en kul plass. Hvis derimot naboplassen er et autoritært diktatur med utstrakt våpenproduksjon og allmenn verneplikt så er det duka for konfrontasjon. Vår mann stiller seg opp på sin moralske høyverdighet og forkynner at ingen har rett til å drepe et annet menneske. Deretter blir han skutt, og krigerfolka omdanner den kule plassen til en kjip plass.

Denne intrigen kan transformeres ned på individnivå og vil der danne mønster for en klassisk totalnekterskjebne. Et etisk høyverdig menneske som ikke vil drepe taper kampen mot et statsapparat som ikke bruker argumenter men makt. Den kule fyren havner i et kjipt fengsel. Moralen i visa: den som målbærer (for) høye idealer går det ille med. Eller: kampen for frihet fører til fengsel. Med logisk konsekvens?

Siden jeg tross alt mener totalnekting er tingen, og siden Torolf er en kompis, stiller jeg meg til rådighet for offentligheten, den frie differansierte presse, samfunnsdebatten, meningsbrytningen for å målbære mine synspunkter. Kjempe for saka. Her kommer jeg og jeg er den sinte Fentus. Er du uenig med meg kan du riste på hodet og kalle meg virkelighetsfjern. Jeg kan fnyse foraktelig og kalle deg hore.

I anledning Golf-krigen oppfant makthaverne et nytt ord som på kort tid inntok en sentral og nyttig plass i det norske offentlighetsspråket: verdenssamfunnet. I prekære situasjoner brukes smør-på-flesk versjonen: hele verdenssamfunnet. Personlig blåser jeg en lang marsj i verdenssamfunnet, det er fru Brundtlands business og ikke min. Verdenssamfunnet vil aldri bli en kul plass. Den kule plassen vil i beste fall finnes i hugen min. Dere kan putte meg i fengsel men idealene mine får dere aldri.

Dag Rossvang