`Antirasisme og vold`

Av Chris Nyborg (tidligere artikkel sto i Basta! #4)

Det er et mindretall som ønsker å bruke vold for å stoppe rasistene. Enkeltpersoner har blitt banket opp, antirasister stiller med slagvåpen på demonstrasjoner og slagord og løpesedler oppfordrer til å "kjeppjage nazisvina". Selvsagt forsvares dette med behovet for å forsvare seg selv. Jeg finner det vanskelig å tro på forsikringer om at en person med kølle som skriker om kjeppjaging bare vil forsvare seg selv og ikke angripe rasistene. Det er all grunn til å gå ut fra at slike handlinger øker faren for at rasistene bruker vold, og at den vil være grovere enn ellers. Faren er med andre ord til stede for at man i et forsøk på å beskytte seg selv og andre kan bidra til å forverre situasjonen betraktelig.

Virkningen av vold

Hvor langt har man så kommet med voldelige virkemidler? Flertallet av de som har blitt rammet av voldsbruk fra antirasister er like aktive som før. At Ole Krogstad ble banket opp etter å ha angrepet folk fra Blitz på en pub trekkes ofte fram som et eksempel hvor vold har vært riktig å bruke. Men dette hadde liten virkning på Krogstad. Han fikksmå skader, og sa til avisene at han var redd for å vise seg ute. Stakkers Ole måtte passes på av kjæresten. Pressen elsket dette, og Krogstad fikk faktisk sympati hos folk. Aksjonen kan i ettertid vanskelig sees som noe annet enn en "straffeekspedisjon", der man i stedet for å bruke politi og rettsapparat selv var politi, dommer og bøddel. Å erstatte dagens straffesystem med et "borgervern" som benytter korporlig avstraffelse er ikke akkurat et framskritt.

Et annet eksempel er Arne Myrdal, som nylig ble banket opp. Under rettssaken mot ham i forbindelse med at han hadde brukt vold mot antirasister på Fevik ble han banket opp i sitt hjem. Han fortsatte som før, den eneste forskjellen var at han møtte i retten med blåveis. I likhet med Krogstad fikk han en viss sympati hos folk - det er faktisk ganske ekstremt å banke på hos folk på en lørdagskveld og sparke dem i skrittet når de lukker opp. Om dette er en akseptabel aksjonsform blant tilhengere av voldsbruk vet jeg ikke, men grensene har allerede blitt så flytende at de klart må ta et ansvar for at slikt skjer.

I et samfunn hvor tabloidaviser står for informasjonen blir dette selvsagt blåst opp, slik at det i folks øyne blir Blitz som driver den antirasistiske kampen, og alle "Blitz´ere" blir voldsfanatikere. Når angrepene er rettet mot enkeltpersoner er det lett for pressen å forenkle bildet og tilsvarende vanskelig for folk utenfor bevegelsen å sette seg inn i hva som foregår. Kampen mot rasisme blir oppfattet som et oppgjør mellom ekstremister, noe den faktisk ikke er - de virkelige ekstremister er i mindretall på begge sider.

I voldsutøvernes egen framstilling virker volden mest som en rituell handling, og de enkelte beskrivelser blir som gamle helteepos, der rettferdighetens soldater slår de onde kreftene. Dette gir svært dårlige signaler til personer som identifiserer seg med kampen mot rasisme, men som ikke av den grunn har et personlig hatforhold til Myrdal eller Krogstad, eller uansett hvor jævlig de oppfører seg ikke ønsker å skade dem fysisk. Resultatet er at man i en kamp som trenger bredde skyver fra seg folk og står igjen med folk som allerede har tatt klart standpunkt og som derfor ser gjennom formuleringene.

Kontroll

Å hindre kjente nazister å drikke øl på byens puber har blitt et mål for enkelte antirasister, noe som regnes som et arbeid for vår alles sikkerhet. Når en gruppe ønsker å bestemme hvem som skal få lov til befinne seg på puber i Oslo mener jeg at dette er et ønske om kontroll. Selv om de kaller dette et viktig arbeid for å beskytte oss, føler jeg meg ikke tryggere fordi jeg vet at nazister har blitt og blir banket opp dersom de kommer på en pub i Oslo. Og jeg føler meg ikke det minste beroliget ved at det på enkelte steder har lykkes antirasister å presse innehaver og dørvakter til å kaste ut personer på grunn av deres politiske holdninger. Dette er en utvikling som bidrar til å legitimere utestengning av enkelte grupper, og bruk av vold mot disse dersom de ikke fjerner seg.

Den antirasistiske bevegelsen har arbeidet mot utestengning av svarte og mot bruken av vold for å hindre svarte adgang til utesteder. Hvis den på den ene siden snakker om at dørvakter ikke kan forskjellsbehandle hele grupper, er det vanskelig hvis den samtidig skal gå inn for å forskjellsbehandle nazister. En slik dobbeltmoral kan ikke styrke kampen vi fører, den vil heller svekke den og slå tilbake på oss selv.

Vår og deres moral

I forsvaret av voldsbruk i politisk sammenheng blir det framstilt som om det finnes to typer vold - en som brukes i god hensikt og en som brukes i dårlig hensikt. Det skal med andre andre ord være en moral for "oss" og en for "dem". Med en slik tankegang har man rettferdiggjort overfor seg selv at man bruker virkemidler som ofte er i total motsetning til målet man kjemper for. Ved å innta en slik holdning kan man pakke seg inn og gjemme seg for all kritikk. Ens handlinger er gode fordi målet er godt, og alle som mener noe annet er moralister, idioter, småborgerlige eller hva man nå foretrekker å kalle dem for å avfeie debatt.

Opp mot dette vil jeg sette tanken om at middelet må samsvare med målet. Det jeg mener med dette er at vi ikke kan ta oss friheter vi ikke vil gi andre for å nå vårt mål, og vi kan ikke bygge et "system" for å nå et annet. Når vi sier nei til rasistenes båstenkning må vi selv unngå å tenke i bås. Vi sier nei til rasistisk vold, og må derfor si neit til vold mot rasister. Og når vi sier nei til nazistenes elitetenkning og ønsker om kontroll må vi ikke selv bygge opp elitistiske strukturer og kontrollsystemer. I en politisk kamp som er basert på massedeltagelse er det viktig å hele tiden vise hvor man vil, og dette kan best gjøres ved å velge midler som er klare og i overensstemmelse med målet.

Voldskultur

Å bruke vold mot rasister er med på å fremme en voldskultur. Samfunnet er i stor grad bygget på at voldsbruk er akseptabelt i dag. Det fremste eksempelet er militæret, som mener å ha rett til å forsvare landet med vold De såkalte fredsbevarende styrkene i FN kan bruke vold for å løse konflikter, i verdensfredens navn. Og politiet kan slå oss ned på demonstrasjoner dersom de føler seg truet. De som skal opprettholde systemet har altså gitt seg selv retten til å bruke vold. Denne retten til voldsbruk kritiseres av mange aktive antirasister, med god grunn. Men kritikken mister mye av sin virkning når de samme menneskene bruker vold for å fremme sine egne holdninger.

Vold fra antirasister gir et signal om at vold er akseptabelt når det gjøres for å skape rettferdighet. At dette er i fellesskapets interesse er etter min mening vanskelig å se. En ting er at det etter min mening ikke vil være mulig å bekjempe rasisme med voldsbruk. Men det viktigste er det signal som sendes ut om at vold er akseptabelt som politisk virkemiddel. Å gjøre fysisk styrke og evnen til å påføre andre skade til et mål på hvem som har rett, legger veien åpen for fascistisk tankegods.

Vold er uttrykk for forakt for svakhet, nazister hevder at det folk som har slått et annet i krig har en legitim rett til områdene det har tatt. Å godta voldsbruk som politisk virkemiddel og å selv bruke vold er å sette fysisk styrke som det viktigste i kampen. En slik holdning vil alltid ramme minoritetsgrupper, som stiller svakere i et system der styrke er alt og moral ingenting.

De som vil bruke vold utgjør ikke en stor del av den antirasistiske bevegelsen, men de utgjør en dominerende del, og det er de som får oppslagene i pressen. Når de i tillegg ikke er villige til å ta en debatt om voldsbruken må vi andre jobbe aktivt for å hindre at voldskulturen styrkes. Ikke bare for at kampen mot rasisme skal kunne lykkes, men for å stoppe utbredelsen av voldsbruk i løsning av konflikter.

Tilbake til Basta!

[Hjem]