Frihetlig organ for ikkevoldskamp

Basta! #4

RUSSLAND - anarkister på frammarsj

Russlands anarkister markerer seg nå sterkt i det politiske landskapet. I den tidligere undergrunnstilværelsen, kunne straffen for å stå fram som erklært anarkist være en enveisbillett til Sibir. I dag er konsekvensene mindre, og det finnes store anarkistiske og anarko-syndikalistiske organisasjoner. Til tross for at anarkistenes flagg og paroler florerer under demonstrasjoner, er det Stalin-bildene og drømmen om Vesten vi får høre om i vestlig media - det tredje alternativet blir forsøkt tiet ihjel.

Anarkistene har også vist stor evne til å fornye seg. Selv om de står midt i en gammel tradisjon, er de ikke dogmatiske: "...den gamle terroristiske krigsanarkismen er død, vi står for en ny anarkisme". heter det i en løpeseddel fra KAS, den største av de nye anarkistorganisasjonene. Som forøvrig går inn for ikkevold som virkemiddel i kampen.

Russisk politikk ser for tiden ut til å dreie seg om en kamp mellom tilhengere av frie markedskrefter og de som ønsker seg Stalin tilbake. Det finnes riktignok nyanser av dette, uten at det fører til noe særlig mangfold i politikken. Men midt oppe i det hele vokser en annen retning fram. Russlands anarkistiske bevegelse er igjen i ferd med å vokse og bli en viktig politisk kraft.

I media får vi stort sett bare se "gammelkommunistene" som demonstrerer. De har bilder av Lenin og ofte også Stalin, og ser ingen mulighet til å få både politisk og økonomisk frihet. Det som stort sett ikke nevnes er at anarkister har hatt store demonstrasjoner, og at mange har sluttet seg til de anarkistiske parolene under demonstrasjoner. Enkelte aviser og TV-kanaler har nevnt dette, fordi innslaget av anarkister har vært så stort at man ikke kan avvise det uten videre. De svarte eller svarte og røde flaggene har enkelte ganger dominert hele demonstrasjonen. Det ser ut til at media helst vil lukke øynene for dette - og det er nok ikke så behagelig at man får et tredje alternativ. De ortodokse kommunistene er gale og kapitalisme er selve livet - en praktisk analyse for de som bare er på jakt etter nye markeder. Folkerevolusjonene i Øst-Europa er glemt, nå er det penger det dreier seg om.



Partimakt eller Arbeidermakt
Da Kommunistpartiet tok makta i 1917 begynte de straks å undertrykke anarkistene, som hadde kjempet sammen med dem under revolusjonen. Lenin erklærte raskt at anarkistene var en av revolusjonens største fiender, men allikevel hadde anarkismen stor støtte. Kjente anarkister som Pjotr Krapotkin, Emma Goldmann og Alexander Berkman kom til Russland og kritiserte åpent linja til bolsjevikene. De, og andre anarkister advarte tidlig mot de autoritære trekkene i landets nye regime. Partiet strammet grepet stadig hardere, og som et resultat av den såkalte krigskommunismen, som dukket opp under borgerkrigen, gjorde marinesoldatene i Kronstadt opprør. I 1917 hadde de støttet oktoberrevolusjonen, men i 1921 hadde bolsjevikene utviklet mange totalitære trekk, og knust flere frie kommuner. Under borgerkrigen førte de krig mot Makhno og hans tilhengere, som dannet selvstyrte og selvforsynte kommuner i Ukraina. Dette passet ikke inn i mønsteret for Sovjetstaten, og Trotsky og Lenin kalte dem for borgerlige kontrarevolusjonære og slo dem ned med våpenmakt. Da Krapotkin døde i 1921 utviklet begravelsesfølget seg til den siste store anarkistiske demonstrasjon i Sovjetunionen, inntil bolsjevikenes maktmonopol begynte å smuldre.
Dette betyr ikke at det ikke fantes anarkister i Sovjetunionen i alle disse årene. Under Stalins tid var det mange - dessverre var de fleste i Sibir. Anarkister ble internert i stort antall. Også en del utlendinger ble tatt, og i 1953 deltok flere spanske CNT-FAI-medlemmer (spanske anarkister) i opprør i Kazakhstan. De hadde kommet for å be om sovjetisk hjelp i kampen mot Franco, men endte altså opp i arbeidsleire i stedet. Slike opprør fant ofte sted, men de ble alle slått ned. Felles var at anarkister var sentrale, og at det svarte flagget ble brukt som opprørernes symbol.
Russland og de andre republikkene i SUS har aldri hatt en fullt utviklet arbeiderbevegelse. Det fantes spirer til en slik bevegelse, og den fikk et bra dytt framover i 1917. Arbeidere deltok i revolusjonen, både i februar og oktober (mars og november etter den nye tidsregningen), og et av slagordene var "All makt til arbeiderrådene". Lenin var sentral i utformingen av dette slagordet og teorien bak - det er en del av de berømte "Apriltesene" - bolsjevikenes svar på de ti bud. Også Trotsky støttet dette slagordet, og i dag er dette sentralt hos trotskistene. Arbeiderrådene, eller sovjetene som det heter i Russland skulle ta makten i sine egne hender. Fagbevegelser ble forbudt; de var jo ikke nødvendige når arbeiderne selv styrte. Men det øverste sovjet, styrt at partiet, tok den snart ut av hendene deres igjen. Og de som prøvde å holde fast på den gikk det dårlig med -Kronstadt-opprøret og Makhno-bevegelsen ble som tidligere nevnt brutalt slått ned. Og det var nettopp Lenin, Trotsky og partiets røde armé som sto for knusingen av arbeiderrådene. All makt over arbeiderrådene skulle altså ligge hos partiet - hos Lenin og Trotskys parti.
Anarkismen reiser seg igjen
I dag dukker slagordet igjen opp i Russland, i den anarko-syndikalistiske bevegelsen. Den anarkistiske og anarko-syndikalistiske bevegelsen har øynet en enestående mulighet til selv å bygge opp fagbevegelsen - og de har tatt utfordringen. Allerede i 1978 ble Frie Arbeideres Union (SMOT) dannet. SMOT er en ikke-hierarkisk organisasjon som skal samle frie fagforeninger i en anarko-syndikalistisk union. Etter vanskelige forhold i 80-årene, står de nå overfor en stor mengde arbeidere som vil organisere seg i frie foreninger, uten innblanding fra stat og parti. Folk er lei av diktater ovenfra, og dette er et godt grunnlag for at en anti-autoritær bevegelse kan markere seg som et reelt alternativ. Flere lignende bevegelser er startet, og det har vært god tilslutning. Det ligger med andre ord et godt potensiale for en sterk arbeiderbevegelse blant de stort sett antiautoritære arbeiderne.
1. mai 1989 ble Konfederasjonen av Anarko-Syndikalister (KAS) stiftet i Moskva, og holdt sin første kongress. Denne ble åpnet med ordene: "Dette er et historisk øyeblikk. For første gang på 60 år skal vi stifte en anarko-syndikalistisk organisasjon i Sovjetunionen. Og vi gjør det i et land med en sterk frihetlig tradisjon, med navn som Bakunin, Krapotkin og Tolstoj. Den anarko-syndikalistiske bevegelsen var sterk ved begynnelsen av revolusjonen, nå er den det ikke. Men bevegelsen ble knust av undertrykkelsen, og ikke av sin egen svakhet. Nå begynner vi igjen".
KAS holdt deretter sin første konferanse, i et rom som eides av kommunistpartiet Med Lenin stirrende fra et portrett på veggen hadde de et minutts stillhet til minne om tusener av kamerater som var blitt drept de siste 60 årene. De første sakene KAS bestemte seg for å jobbe med var hjelp til folk som hadde mistet jobben, trykking av undergrunnsaviser, underskriftskampanjer for lovendringer, demonstrasjoner og diskusjoner og en boikott av valgene.
Tidlig på 80-tallet hadde et av KAS' medlemmer prøvd å starte en lignende organisasjon, men kommunistpartiet mente at han var "for tidlig ute", og plasserte ham på et psykiatrisk sykehus. Arbeiderne på et lokalt trykkeri ble overflyttet eller oppsagt, fordi de hadde ønsket å trykke organisasjonens avis. I 1989 var det fortsatt stort sett de samme folkene som satt med makten, og dette skulle vise seg flere ganger.
Et medlem fra Novocherkassk, Pjotr Siuda, hadde ikke kommet fram til kongressen, da han var blitt arrestert dagen før for å ha dyttet en politimann som prøvde å stoppe et politisk møte. Knapt et år senere, 5. mai 1990, ble han drept. Han ble funnet forslått, og døde på sykehus noe senere. Mistanker gikk raskt mot KGB, og alt tyder på at morderne finnes der. Siuda var en av de overlevende etter et opprør i Novocherkassk i juli 1962. Måneden før hadde arbeidere på den elektromagnetiske fabrikken gått til streik, men hæren slo dem brutalt ned. Mange ble drept, og de overlevende ble deportert til fangeleirer i Sibir sammen med familien. Siuda ble benådet etter 4 år, da Bresjnev kom til makten. Siden løslatelsen kjempet han for å få fram sannheten om massakren og undertrykkelsen i byen, men myndighetene stoppet ham. Det ser ut til at de syntes det var greit med kritikk mot Stalin, og at kritikk mot Lenin kunne godtas. Men alt som har skjedd etter Stalin var fortsatt for farlig for staten - så farlig at de drepte en anarko-syndikalist som var "for tidlig ute".
En annen som ble utsatt for statens undertrykkelse var Victor Kassatkin, medlem av SMOT. Han mistet jobben, ble kastet ut av leiligheten sin og ble fratatt rasjoneringskortene etter å ha dannet et syndikat innen jernbanens Tosno-depot i Leningrad. Han gikk til sultestreik, og fikk full støtte av bevegelsen, både i Sovjetunionen og i andre land. Etter kort tid fikk han tilbake jobben, leiligheten og rasjoneringskortene, og kunne avslutte sultestreiken. Bevegelsen hadde altså klart å bygge opp et nettverk slik at de kunne presse fram sine krav overfor myndighetene.
Utvikling av strategi
KAS vedtok i første omgang et minimumsprogram, og bestemte at hovedslagordet skulle være: "All makt til folket, ikke til partiet", som også var Kronstadt-opprørernes slagord. De vedtok også å bruke det svarte og røde flagget til den internasjonale anarko-syndikalistiske bevegelsen, i stedet for et svart flagg med rød stjerne som de hadde brukt fram til kongressen. Dette flagget ga, naturlig nok, dårlige assosiasjoner hos folk, ettersom den røde stjerna kun ble forbundet med kommunistpartiet. Dette viser også at KAS ønsket å knytte seg nærmere til den internasjonale bevegelsen.
På KAS' andre kongress, i mars 1990, gikk diskusjonen dypere inn på programmet, og det kom en rekke forandringer. Et avsnitt om voldsbruk ble lagt til; dette sier at KAS-medlemskap er uforenlig med spredning av propaganda som forfekter anti-humanitære holdninger og oppfordrer til bruk av vold. Organisasjonen hadde tatt et pasifistisk standpunkt allerede i november 1989, og en ikkevoldelig praksis var dermed allerede etablert. KAS har også delt ut en løpeseddel der de sier at den gamle, terroristiske krigsanarkismen er død, og at de står for en ny anarkisme. Det er dessverre allikevel mange som tenker på maskerte menn i mørke klær med små bomber når de hører ordet anarkist. For å forsvare denne fordommen henvises det fra motstanderne til Makhno-bevegelsen. Makhno var hele tiden i kamp med både hvite og røde styrker under borgerkrigen, og var først og fremst en geriljaleder som ønsket å forsvare de frie kommunene. Dagens anarkister ser ikke på Makhno som noen stor ledestjerne, selv om han selvsagt har en plass i anarkismens historie i Russland. Det gjøres uansett klart at man ikke ønsker å bruke hans metoder.
Splittelse
Noe som har ført til stor uenighet er debatten om KAS' juridiske stilling. I Sovjetunionen måtte organisasjoner registrere seg, og det ble i KAS tatt vedtak om å foreta offisiell registrering. En del mente at dette var å underlegge seg staten; å selv bli en del av det offisielle politiske systemet. Samtidig med at denne diskusjonen dukket opp, utarbeidet også KAS et økonomisk program der det åpnes for en "kontrollert markedsøkonomi".
Dette førte til at noen gikk ut av KAS. En av kritikerne av KAS' politikk, og dens angivelig autokratiske ledere, er IREAN, Revolusjonære Anarkisters Initiativ. Vadim Damier meldte seg ut av KAS og er nå aktiv i IREAN. Han regner seg som en av de som viderefører tradisjonen etter Krapotkin, Malatesta, Rocker og IWA. Han begynte sitt engasjement i 1987 på en opposisjonskonferanse, og fortsatte i 1988 ved å være med på stiftingen av Moskvas Økologiske Federasjon. Dette var en del av et større forsøk på å etablere en miljøvernbevegelse i hele Sovjetunionen. På grunn av de store politiske forskjellene i bevegelsen er denne nå splittet. Men gjennom bevegelsen traff Damier Alexander Shubin, og ble sammen med ham aktiv i stiftingen av KAS i 1989. Da en del av hans kamerater ble ekskludert fra KAS, meldte han seg ut i protest mot måten organisasjonen ble drevet på. Allikevel jobber han fortsatt sammen med KAS-grupper og -medlemmer.
Damier mener at KAS har et godt formulert program, der det blant annet sies at KAS ønsker "Sosialisme uten stat" som basis for et framtidig frihetlig samfunn. Problemet slik han ser det er at det ikke er noen diskusjon om disse tingene, om hva man mener med et frihetlig samfunn. Bare ledelsen har, bak lukkede dører(!), hatt en virkelig diskusjon om dette. Det er også en konflikt mellom KAS og IREAN når det gjelder forholdet til den økonomiske utviklingen landet går gjennom. KAS mener som nevnt at landet må gjennom en periode med "kontrollert markedsøkonomi", noe som i praksis vil ligne på norsk blandingsøkonomi slik den var for noen år siden. Grunnen til dette er at de mener at teknologien ligger på et for lavt plan, og at bare en periode med markedsøkonomi kan bedre denne situasjonen. IREAN avviser dette, og sier at den anarko-syndikalistiske bevegelsen må bekjempe kapitalisme og markedsøkonomi. Etter at denne diskusjonen oppsto har Sovjetunionen blitt erstattet av SUS, og markedsøkonomi i forskjellige varianter er innført. Det er vanskelig å se hvordan man kunne ha unngått denne utviklingen - drømmen om det vestlige livet var nok for sterk blant folk til det. IREANs kritikk mot KAS er at de aksepterer dette som en nødvendig periode, og at de mente det var ønskelig. Ser man på situasjonen i dag, der hyllene er nesten tomme, og arbeidere ikke har mulighet til å kjøpe noe særlig av det lille som finnes på grunn av prisstigningen, er ikke dette noe godt grunnlag for å bygge opp bedre teknologi. IREAN har nok holdt seg unna en felle ved å motarbeide markedsøkonomi. I dag virker det som om mesteparten av kritikken mot systemet kommer fra folk som snakker om hvor bra det var da Stalin hadde makta - da var det jo brød i hyllene - men IREAN har holdt "hendene rene" og kan markere seg som noen som advarte fra starten av. Når hverken Stalins planøkonomi eller Jeltsins markedsøkonomi har brakt gode tider kan anarkismen planering fra bunnen og oppover - federasjonene av frie kommuner, selvforvaltningen av produksjonen og samarbeidet mellom alle grupper i samfunnet - vise seg å være et alternativ som flere vil slutte seg til.
Anarkistisk Infonettverk
KAS ser allikevel ut til å være en av de viktigste organisasjonene i den anarkistiske bevegelsen i Russland. De har et godt utbygd nettverk, med lokalkontaker og gode informasjonsformidlere. KAS har en eget informasjonsavdeling, KAS-KOR, som fungerer som et nyhetsbyrå for hele den frihetlige arbeiderbevegelsen. De gir også ut avisen "Obshchina" ("Kommune" en form for jordbrukslandsbyer med felles produksjon uten eiendomsrett, som fantes fram til 1917), samt andre mer lokalt baserte aviser. I januar 1989 hadde Obshchina et opplag på 200, og ble gitt ut av en gruppe som i mai tok initiativ til stiftelsen av KAS. I september samme år hadde aviser i Leningrad, Gorkij og Kharkov et opplag på over 30.000 tilsammen.
Det pågår i dag en mengde prosjekter i regi av anarkister i Russland og andre tidligere Sovjet-republikker. Krapotkin-museet i Moskva, som ble stengt av Stalin i 1939, skal åpnes igjen, og de samler nå inn materiale. Særlig er de på jakt etter publikasjoner og annet knyttet til Krapotkins aktivitet fra revolusjonen i 1917 til hans død i 1921. Organisasjonene prøver også å få gitt ut bøker og hefter om anarkisme, og å gi ut nye opptrykk av anarkismens klassikere. Dette er ikke så lett, papir, selv vanlig skrivepapir i A4-format, er vanskelig å få tak i for tiden. Et annet problem er mangel på skrivemaskiner og datautstyr. Datamaskiner er omtrent umulige å oppdrive. Det er i dag ingen restriksjoner på innførsel av datautstyr, så med økt kontakt med meningsfeller i Vest-Europa kan dette bedre seg.
AN-PRESS er et pressebyrå som skal samordne forskjellige organisasjoner i Russland, Hvite-Russland, Ukraina og Sibir. De ble stiftet av den Anarko-demokratiske Union i 1990, og gir ut en bulletin to ganger i måneden. De har også gitt ut pamfletter om Bakunin og Krapotkin, og planlegger flere utgivelser.
Antimilitarisme
Motstanden mot verneplikt har blitt stor i Sovjetunionen og SUS. I de baltiske statene nektet mange under kampen for selvstendighet - en del fordi de er pasifister og en del fordi de så at hæren når som helst kunne bli satt inn mot folket. I ettertid viste det seg at frykten var reell, hæren ble satt inn for å stoppe frigjøringsprosessen. Dette bidro til å sette søkelyset på vernepliktens og militarismens farer. Brenning av vernepliktsbøker ble en vanlig foreteelse, og mange soldater deserterte.
Anarkistisk Ungdomsfront i Moskva har jobbet med aksjoner mot verneplikten, og prøver å starte en større Federasjon av Anarkistiske Ungdomsgrupper med motstand mot verneplikt som et av hovedarbeidsområdene. Denne gruppa har ikke et fast ideologisk grunnlag, og målene er noe uklare. Noe av grunnen til dette er kanskje at de bare har jobbet med verneplikt, og med den sovjetiske holdningen til militærnektere var ikke dette et enkelt arbeide. Allikevel har de oppnådd en del i til vernepliktsmotstand. Loven om verneplikt i Sovjetunionen var hard, og det er ikke få militærnektere som har blitt sendt til psykiatriske sykehus - man måtte jo være gal hvis man ikke ville tjene i Den Røde Hær. Andre deler av den anarkistiske bevegelsen har gjennomført aksjoner mot atomvåpen, verneplikt og andre deler av det militære systemet. Også KAS' vedtak om ikkevold som kampmetode viser at pasifismen står ganske sterkt i bevegelsen. Landet har da også gode tradisjoner på dette området, ikke minst fra Krapotkin og Tolstoj. Dette arbeidet er i dag svært viktig. Med tusenvis av kjernefysiske krigshoder i republikkene, som man i dag ikke helt vet hvordan skal behandles, er situasjonen høyst usikker. Nasjonalisme er en annen viktig faktor, og her har bevegelsen mye å tilby. Med sin konsekvente motstand mot nasjonalstatens kunstige grenser og nasjonalismens følgesvenn, det nasjonale militærvesen, er de sentrale i samlingen av motstanderne mot nasjonalisme og militarisme.
Under Gulfkrigen kom det også reaksjoner fra anarkistene. De krevde tilbaketrekking av irakiske soldater fra Kuwait, sovjetiske fra de baltiske statene og NATO-tropper fra Midt-Østen. I en uttalelse fra rådet i KAS-Moskva ble det sagt at krigen mot Irak gjorde det klart at det eneste alternativet til dagens situasjon er folks kamp for en fredelig, ikkevoldelig revolusjon og avskaffelsen av militærvesenet sammen med universell nedrustning.
Kampen fortsetter
Anarkister møtes fortsatt med brutale overgrep. 10. februar 1992 ble to anarkister fra Moskva, Alexei Rodionov (17) og Alexander Kuznetsov (18), dømt til tre års fengsel for å gjøre motstand da de ble utsatt for et brutalt angrep fra KGB-agenter i sivile klær. De to hadde da sittet fengslet uten dom siden 12. mars 1991. En spontan anarkist-demonstrasjon som krevde løslatelse av de to ble møtt med spesialstyrker som angrep demoen med køller, og arresterte 19 mennesker, inkludert to 13 år gamle jenter. Politiets versjon av hendelsene rundt arrestasjonen av de to er uklar, ettersom den har blitt endret flere ganger. Kniver som ble beslaglagt skal ha blitt brukt mot politiet, men ingen av sårene som har blitt framvist kan ha blitt forårsaket av knivene. Deres egen versjon er at de ble angrepet og at den ene ble slått bevisstløs. Da de kom til fengselet ble håret deres tvangsklippet. Den ene av dem, Kuznetsov, måtte ha legehjelp i lang tid, og etter en stund ble han overflyttet til fengselssykehuset. Jeltsin har dermed fått seg noen politiske fanger, som sine forgjengere og tidligere partikamerater.
I dag øker oppslutningen om anarkistiske og anarko-syndikalistiske organisasjoner hele tiden. Folk kommer til fordi de ønsker å skape sin egen framtid. De ønsker et samfunn uten partidiktatur eller varemangel og skyhøye priser. Og hver gang Stalin-bilder vises i gatene, eller hyllene i butikkene er tomme - symboler på den autoritære sosialismens og kapitalismens ufullkommenhet, slutter flere seg til i kampen for et rettferdig samfunn med frihet for alle.>