Frihetlig organ for ikkevoldskamp

Basta! #2

Bhopal - Gribbenes By

Den 3. desember (1991) for seks år siden lakk giftig gass ut fra det amerikansk-eide Union Carbide i Bhopal i India. Som et usynlig teppe la den seg over byens fattigstrøk i nærheten av fabrikken - slike fabrikker ligger jo aldri blant godtfolk - og i løpet av noen få nattetimer ble tusenvis av mennesker kvalt, og atter tusenvis skadet for livet. Media kom flyvende, fikk sine sensasjonelle bilder, og dro sin vei fra verdens største industrikatastrofe.


For to år siden var jeg og min samboer Maria i Bhopal over en lengre periode, både for å lære om og for å dokumentere saken jeg hadde vært opptatt av siden den prydet avisenes førstesider. India er vakkert og altoppslukende, men også stygt og fornedrende. I tilfellet Bhopal gjelder dette i fullt monn. Union Carbides "utviklende" industri, det vil si framstilling av sprøytemidler som skal fremme matproduksjonen slik at ingen lenger skal trenge å sulte, kalles av vestlige vitenskapsmenn og byråkrater for "Den grønne revolusjonen". Og ved hjelp av denne "revolusjonen" ble Bhopal enda styggere og det fornedrende... ja, jeg finner ikke ord. La meg forklare hvorfor og hvordan, slik jeg ser det.

Det var umulig å få tak i i Bhopal, for Union Carbide og de indiske myndighetene hadde spredd systematisk løgn for lenge. Til dags dato har ennå ikke ledelsen i Union Carbide offentliggjort hvilke kjemiske stoffer som lakk ut redselsnatta. Daglig dør mennesker i Bhopal fra ettervirkningene av giften, og legene som forsøker å behandle offrene må utifra symptomene gjette seg til hvilken behandling de skal gi. De første obduksjonene, som ble foretatt rett etter tragedien, viste at blodet hadde en lyserød farge som antydet cyanidforgiftning.

Med støtte fra helsemyndighetene i India og Union Carbide ble det derfor bestemt at de overlevende skulle gis sprøyter med sodium thiosulfat (motgiften til cyanid). Men da dette ga positive resultater, kom Union Carbide og deres medspillere på at erkjennelsen kunne bli en dyr affære. Med cyanidforgiftning ville erstatningskravet som kom til å bli reist ikke bare gjelde de som døde med en gang, men også alle de som etterhvert strøyk med. Ergo ble det sendt ut pressemeldinger i alle retninger om at det helt sikkert ikke var cyanidforgiftning det dreide seg om. Indiske myndigheter fulgte opp med å stanse distribusjonen av motgiften, men noen håndfulle aktivister og leger i Bhopal okkuperte fabrikkområdet til Union Carbide. De satte opp en provisorisk klinikk hvor de fortsatte å gi motgiften og de førte nøye data over resultatene. Disse var så positive at politiet etter seks ukers drift stormet klinikken og hjemmene til helsearbeiderne midt på natta. Politiet satte arbeiderne i arresten, tømte klinikken for medisiner og journaler, og stengte driften.

En liten fotnote om denne siden av saken: Røde Kors var den eneste internasjonale hjelpeorganisasjon i Bhopal etter katastrofen. Ganske snart ble det rapportert om at hudprøver fra offrene og journalene deres forsvant fra klinikkene. Samtidig kom det fram at direktøren for Union Carbides hovedbase i USA, Warren Anderson, satt i det internasjonale styret til Røde Kors. I tillegg er Union Carbide en av verdens største leverandører av kjemikalier til den kjemiske våpenindustrien. En direkte linje gikk altså fra Røde Kors-klinikkene i Bhopal via Anderson/Union Carbide til den kjemiske våpenindustrien i USA, som brukte Bhopal-offrene som levende forsøksdyr for å gjøre nyvinninger innen sitt spesialfelt. Til opplysning: Union Carbide har fremdeles et forskningssenter i Bhopal, men holder hemmelig hva de driver med der.

Også på andre felt i Bhopal har desinformasjon og forkludring av sannheten gjort seg bra gjeldende, ikke minst med hensyn til omfanget av katastrofen. Hvor mange som døde selve ulykkesnatta kommer ingen til å få vite. De offisielle tallene har variert mellom ett og to tusen. En systematisk kartlegging ble aldri foretatt, istedet ble dusinvis av ofre om gangen kremert på gigantiske bål, og atter dusinvis kastet i elva som renner igjennom Bhopal. Vi ble fortalt utrolige historier om folk som faktisk ikke var døde og "våknet" til live da de lå på kremeringsbålene og flammene slikket dem - ikke så rart i en by som var så grepet av panikk, og hvor faren for epidemi var overhengende.

Men tilbake til antall ofre. Da jeg var i Bhopal ble jeg kjent med Sudir Pandye, som ga et nokså avslørende vitnemål: Som tidligere offiser i den indiske hæren, fikk han ansvaret for kremeringen av døde i et av de mange distriktene i Bhopal. I dagene etter redselsnatta talte han rundt 3000 lik på bålene han selv "betjente", og enda var hans distrikt ikke det verst ramma i byen. Enkel matematikk overbeviste Sudir om at tallet på døde må ha vært mellom 15 000 og 20 000.
Siden da har døden stadig innhentet ofre som inhalerte den dødelige giften fra Union Carbide. Selv de indiske myndighetene innrømmer nå at det gjennomsnittlig dør et menneske hver dag som følge av ettervirkningene. I tillegg lider tusenvis av ofra av uforklarlige smerter og sjukdommer, langt oftere enn gjennomsnittet dør barn før de ser dagens lys eller fødes deformerte, og unge mennesker blir tungpustet av rask gange. En liten opplevelse jeg hadde illustrerer Bhopal-ofrenes fortvilte kamp mot den usynlige giften:
- Mohammed Bassir er 50 år gammel og ligger foran meg på golvet helt utmagret. med svak pust og er snart uten bevissthet. Jeg blir fortalt at han ikke har spist mat på en måned og at han de siste dagene heller ikke har klart å drikke. Familien har gjort alt de kan for å hjelpe ham, men legene har gitt ham opp. 4 år tidligere var Mohammed en av Indias mange bærere, en sterk mann som kunne bære opptil 200 kilo på ryggen. Men han og kona ble tatt på senga av gassen fra Union Carbide, og de inhalerte begge så mye av giften at de falt bevisstløse om i mange timer. Siden da har helsesituasjonen bllitt gradvis verre. Kona klarer fremdeles å sitte oppreist, men er rammet av den samme nedbrytningen av kroppen. Etter en stund føres vi videre til neste hjem for å møte neste i en endeløs rekke av ofre.
Noen dager senere fikk jeg høre at Mohammed Bassir var død.

Så over til det store sviket i Bhopal - rettsoppgjøret, eller rettere sagt mangelen på et. Først og fremst har det vist hvordan multinasjonale selskaper klarer å sno seg unna ansvar. Fra første stund gjorde Union Carbide alt for å utsette og forkludre ansvaret sitt. Først forlangte de at indisk rett skulle avgjøre erstatnings- og straffesaken, fordi, som de sa, fabrikken i Bhopal lå under indisk styring. Så fant de plutselig ut at de heller ville ha oppgjøret i USA, før de igjen fant ut at det kunne bli dyrt med amerikanske satser for erstatning. Dermed ente saken i India hvor de indiske myndighetene hadde vedtatt en lov som ga de indiske myndighetene enerett til å representere gass-ofrene (smart av union Carbide; for dermed ble alle erstatningskrav som allerede var reist mot Union Carbide i India og USA ugyldiggjort).

Årene gikk, og dommene ble appelert helt til de endte i høyesterett. Så, den 14.februar 1989 sprang bomben om at indiske myndigheter og Union Carbide i hemmelighet hadde inngått et forlik: Union Carbide skulle betale 470 millioner dollar i erstatning til ofrene. Til gjengjeld falt straffe-tiltalen bort, og alle søksmål som i framtiden ville bli reist som følge av fortsatt død og lidelser ugyldiggjort. De offisielle tallene på ofre var nå 600 000, så med enkel matematikk kunne alle se at dette var en latterlig lav sum. Reaksjonen var sterk i India, men resten av verden registrerte knapt handelen. Halvannet år er gått siden den gang, men ofrene har ennå ikke mottatt noe av Union Carbides penger. Pengene er i dag frosset i indiske banker.
Opposisjonspartiet Janata gikk i fjor til valg med løfte om at dersom de vant, ville de ta Bhopal-saken opp på ny. Så skjedde, Rajiv Gandhis parti, "Congresspartiet", måtte gi fra seg makta og Janata holdt løftet. Den 17. juli i år (1991) ble saken mot Union Carbide reist på ny, og denne gang også straffesaken. Haken ved det er at pengene som Union Carbide måtte ut med ifjor, kan havne tilbake i hendene til forbryterne. Den dag i dag har altså gass-ofrene ennå ikke mottatt et eneste rødt øre fra Union Carbide.

---------

Overskriften på denne artikkelen er også tittelen på dokumentarprogrammet som Maria og jeg lagde etter hjemkomsten fra Bhopal. Med "Bhopal - gribbenes by" har vi turnert deler av Norge, og samla inn penger for at ofrene skal få en klinikk hvor motgift og reell behandling blir gitt. Men også for å skape en klinikk som kan være "watch-dog" ovenfor myndigheter og Union Carbide, slik aktivister i Bhopal vil ha det. "Bhopal - gribbenes by" består av et multimediaprogram på 40 minutter og en sort/hvitt fotoutstilling, og kan bestilles via KMV.

Til slutt kan jeg fortelle at de norske myndighetene i sommer (1991) bevilget 300 000 kroner til opprettelse av en klinikk for Bhopalofrene. Som det første bidraget til gassofrene fra utlandet har det sin symbolverdi, og 300 000 kroner er ganske mye penger i India. Men det var først etter mye press fra Støttegruppa for Bhopalofrene og ikke minst Sadhna Karnik at resultatet kom. Sadhna Karnik ble invitert til miljøkonferansen SEED i Bergen i mai i 1990 på grunn av hennes utrettelige arbeid for Bhopalofrene og hennes kjennskap til saken etter å ha bodd der siden katastrofen inntraff. Gjennom faste, aksjoner og presseomtale kom hun til slutt i tale med ministerene som satt på Hotel Norge i Bergen og prata miljøvern i Vesten (bla bla bla). Brev fra ofrene i Bhopal og planer om klinikk ble lagt fram, og etter en del fram og tilbake førte det fram til bevilgningen.