![[Kampanjen Mot Verneplikt]](kmvsymb.gif){kind=small}
Regjeringen har nå lagt fram en stortingsmelding som foreslår at sivilarbeiderne skal inngå i totalforsvaret, og forberedes for krigssituasjonen. Regjeringen mener at sivilarbeiderne "uten å komme i konflikt med nektingsgrunnlaget" bør inngå i totalforsvaret, og som et nytt tjenesteområde for sivilarbeiderne peker en bl.a. ut kraftforsyning, telekommunikasjon, transportsektoren og vannforsyning. Om Regjeringen derfor får det som den vil kan statlige myndigheter om noen år tvinge landets militærnektere til å delta i slike krigsforberedende øvelser som Totex.
Jeg hadde ventet meg at regjeringen når den nå invitererer Stortinget til å drøfte sivilarbeidernes arbeidsoppgaver i større grad hadde tatt utgangspunkt i sivilarbeidernes særlige kvalifikasjoner, og hvordan en kunne nyttiggjøre seg denne, slik f.eks. en rapport fra FFI pekte på allerede for mange år siden; "Dersom en forutsetter at et ikkevoldsforsvar i en eller annen form lar seg innpasse som et tillegg til totalforsvaret, er det rimelig grunn til å anta at dette ville tjene til å styrke Norges motstandsevne og avskrekkingen av fiendtlige angrep." Dette er ikke skrevet av en ekstrem antimilitarist, men formulert i publikasjonen "Ikke-militært forsvar og norsk sikkerhetspolitikk" utgitt av Forsvarets Forskningsinstitutt og datert 9. august 1967. Forfatterne var de kjente forsvarsstrateger Johan Jørgen Holst, Eystein Fjærli og Harald Rønning.
La oss ta forutsetningen om at det ville styrke landets motstandsevne å inkludere et ikkevoldselement som en del av totalforsvaret. Hvordan kan det allikevel ha seg at det i hele etterkrigstiden har lagt som en vanskelig knute i norsk politikk hvordan en skal takle de som ønsker seg fritatt fra militær verneplikt fordi det strider mot deres samvittighet å avtjene militærtjeneste?
Årlig er det i overkant av 2.000 ungdommer som blir fritatt for militærtjeneste, og avtjener sivil vernepliktstjeneste. Stortingspolitikerne og lobbyistene i Norges Forsvarsforening aksepterer at enkelte av samvittighetsgrunner ikke kan gjøre militærtjeneste, men hvorfor har de i alle år ansett militærnekterne som en samfunnstrussel? Sivilarbeiderne er en ressurs. De ber om å få nødvendig opplæring i vernerelevante oppgaver som samsvarer med den ærlige overbevisning staten har akseptert ved at de er blitt fritatt for militærtjeneste. De ber om å få opplæring i ikkevoldelige motstandsformer, og det kunne jo være at publisistene fra FFI hadde rett i at dette ville "tjene til å styrke Norges motstandsevne og avskrekkingen av fiendtlige angrep". Norge kunne i dag hatt en ikkevoldsbrigade på 50.000 mann, men forsvarspolitikerne har unnlatt å gripe denne hansken.
Regjeringens nylig framlagt stortingsmelding "Om sivil tjenesteplikt", er et syltynt dokument både hva gjelder volum (24 sider) og innhold. Når en stortingsmelding er to år forsinket forventer man seg et mer gjennomarbeidet og fyldig dokument.
Stortingsmeldingen gjør en kardinalfeil i forståelsen av sivilarbeidernes synspunkter når det foreslås at sivilarbeiderne skal knyttes nærmere til totalforsvaret . Sivilarbeiderne skal i framtida "på linje med militære mannskaper i en krigs- eller krisesituasjon disponeres for tjeneste, men til sivile formål". Denne krigsoppgaven skal siviltjenesten forberede dem til. Dette begrunnes med at "i stor utstrekning ønsker de (sivilarbeiderne) selv å bidra til å forsvare landet i en krigs- eller krisesituasjon, men uten bruk av våpen."
Sivilarbeiderne ønsker ikke å bruke tjenesten til å forberede krigssituasjonen. Det vil være i alvorlig konflikt med vår samvittighet å krigsdisponeres til oppgaver som er helt grunnleggende for å holde krigsmaskineriet i gang, så som f.eks. kraftforsyning og telekommunikasjon. I enhver militær krigsplanlegging inngår det som et viktig element å sikre at militærforsvarets behov for forsyninger og bistand fra det sivile samfunn kan bli betryggende ivaretatt. Regjeringen gjør en grunnleggende feil om de tror at sivilarbeidere kan være håndtlangere i et slikt krigsforberedene apparat.
Regjeringen har rett i at sivilarbeiderene har understreket at når de ved lov er pålagt en verneplikt, må dette også ha som følge at de må ha en vernerett. Sivilarbeiderne mener de utgjør en svært viktig samfunnsressurs, og at det må være en dårlig utnytting av samfunnets ressurser når siviltjenesten i altfor stor grad styres etter regler etablert for å ivareta en erstatningstjeneste. Hele tiden skal det legges et element av straff; vel aksepterer samfunnet din overbevisning, men det skal koste deg litt ekstra når du tar konsekvensen av din samvittighet. Derfor pålegges sivilarbeiderne et tjeneste som er lenger enn for militære mannskaper, og det ønsker regjeringen skal fortsette.
Dette elementet av straff kommer av og til ut i det absurde. Innenfor det militære forsvar fordeles en del særskilt kvalifiserte soldater til forskningspreget arbeid ved f.eks. Forsvarets Forskningsinstitutt eller NTH. Tilsvarende er det også sivilarbeidere som tjenestegjør ved forsknings- og kulturinstitusjoner. Utfra et samfunnsperspektiv er det da rimelig at en ved fordeling av mannskaper legger til grunn en målsetting om å utnytte den enkeltes ressurser og kvalifikasjoner. Det tilstreber en i Forsvaret. Derfor strider det mot alminnelig fornuft når Justisdepartementet stiller som betingelse at sivilarbeidere som avgis til forskningsinstitusjoner "ikke innehar kvalifikasjoner som gjør dem særlig egnet" til slike oppgaver. Regjeringens stortingsmelding varsler ingen endringer på en slik Stutum-holdning.
Sivilarbeiderne ønsker først og fremst av all sin kraft å jobbe for å unngå at en krig oppstår. Når de ber om en vernerelevant tjeneste mener de først og fremst i dagens situasjon å bli satt til oppgaver som forebygger voldssituasjoner og konflikter, såvel nasjonalt som internasjonalt. Og det er her stortingsmeldingen, og Justisdepartementet, er for puslete. Justisministeren var f.eks. i Stortinget (og i Stortingsmeldingen) 15. mars i fjor positiv til å trekke sivilarbeidere inn i voldsforebyggende tiltak i Oslo sentrum. Men hennes departement hadde pr. årsskiftet - 9 måneder senere - ikke engang tatt seg bryet å besvare Oslo kommunes konkrete henvendelse om det samme.
Og hvis det skulle være en god ide at sivilarbeidere inngikk i en nasjonal katastrofe- og kriseberedskapstenkning: Departementet er positiv til utplassering av sivilarbeidere i forbindelse med slikt arbeid i eksisterende hjelpeorganisasjoner, men hvorfor er det så viktig for departementet å understreke at sivilarbeidernes innsats i det vesentlige skal stoppe ved Norges grenser? Vi ser at rekrutteringen til NATO-konseptet Telemarksbataljonen svikter og offiserskorpset vil slett ikke bli beordret til fredsinnsats i andre land. Kunne det ikke da være en ide nettopp å bruke sivilarbeidere til katastrofe- og fredsbevarende innsats i utlandet?
Når (eller: om) sivilarbeiderne blir innlemmet i krigsforberedende tiltak i totalforsvaret og f.eks. om noen år blir innkalt til å delta i framtidige totalforsvarsøvelser som Totex vil Norge få en betydelig økning i antallet samvittighetsfanger på Amnestys lister. I det lengste velger jeg å tro at Stortinget ikke aksepterer et forslag som i sin konsekvens bryter med grunnprinsipper om at et flertall ikke kan tvinge et mindretall til å handle i strid med deres grunnleggende overbevisning i helt vitale samvittighetsspørsmål.