Glimt fra vernepliktens historie

I historisk sammenheng er verneplikten en ganske fersk institusjon. Tilhengere av verneplikt vil gjerne trekke røttene tilbake så langt som mulig tilbake i historien for å gi inntrykk av noe evig og uforanderlig. Men verneplikten har hatt en ganske kort levetid og har aldri blitt almen; den har aldri omfattet mer enn et mindretall - i Norge ca. en tredjedel av befolkningen.

1793

Verneplikt i moderne forstand er et barn av den franske revolusjonen. Det er eksempler på tvangsutskrivning til krigstjeneste før det, men det er enkeltstående tilfelle som ikke ligner stort på det vi idag oppfatter som verneplikt. Opprinnelsen var den franske revolusjonen med sitt budskap om "frihet, likhet og brorskap". Revolusjonen skulle sikres mot innenlands og utenlands motstand og midlet var væpnet folkereisning - "levee en masse". Tanken var at et fritt folk under våpen var uovervinnelig. Den 23. august 1793 ble verneplikten innført i Frankrike og etter et halvår var historiens første millionhær stablet på beina. Forsvaret av revolusjonen endte i terror og diktatur og under Napoleons felttog ble nærmere 2 millioner franske vernepliktige drept.

Krigsfolkeskole

Resultatet av den franske verneplikten ble ikke at Frankrikes motstandere ble slått, men at de også gikk bort fra leiehærer og innførte verneplikt. Det tok hundre år før verneplikten var innført i hele Europa. I løpet av denne tiden ble folkene gjennomsyret av en militær lydighetsplikt; det ble en hundreårig krigsfolkeskole. Grunnlaget ble lagt for at første halvdel av det 20. århundre ble den totale folkekrigens æra hvor mellom 50 og 60 millioner vernepliktige tok livet av hverandre.

Verneplikten i Norge

De franske revolusjonstankene hadde stor betydning for grunnlovsmennene i 1814. Tidligere hadde bare bøndene blitt tvangsutskrevet i et begrenset omfang. Selv om mange holdt på denne ordningen, gikk flertallet inn for at verneplikten skulle omfatte "alle Statens Borgere". Etter datidens likhetstankegang ble halvdelen av befolkningen - kvinnene - ikke regnet som borgere. (Dette var 99 år før kvinner fikk stemmerett og Eidsvollsmennene var faktisk ikke inne på tanken at kvinner kunne ha statsborgerlige rettigheter eller plikter).

Begrenset verneplikt

Mindretallets syn vant allikevel fram i den første vernepliktsloven fra 1816. Verneplikten ble begrenset til menn fra landsbygda (byborgere var altså unntatt) og den var selektiv gjennom loddtrekning. De tre nordligste fylker var unntatt og i tillegg var det adgang til betale en annen til å stille isteden (stillingsretten). Bøndene kunne glede seg over at grunnloven hadde en filosofisk setning om likhet, mens byborgerne (og overklassen) slo seg til ro med at den ikke hadde noen praktisk betydning. Stillingsretten ble opphevet i 1876 og i 1897 ble verneplikten også innført i Nord-Norge. Loddtrekningssystemet ble begrenset i 1919, men bortfalt ikke før i 1936 under inntrykket av den økende krigsfaren i Europa.

Militærnekterne

Så lenge stillingsretten fantes, utgjorde ikke militærnekterne noe særlig problem. Det var likevel noen som ikke kunne eller ville kjøpe en "stand-in". De ble hardt straffet med pisking og lange festningsarrester. Alt ble administrert av militæret selv; pågripelse, dom (militæret), og straff. Selv om straffemetodene har endret seg er systemet fortsatt det samme, men med den viktige forskjell at systemet nå (1995) administreres av en rekke forskjellige instanser (politiet, militæret, sivile domstoler, statskirken (feltprestene), Justisdepartementet, Siviltjenesteadministrasjonen og fengselsvesenet). Det nye systemet fører til at det er mange personer som sitter ved hvert sitt bord og bare er opptatt av det som skjer der (d.v.s. de ser ikke sidebordene (det er ikke mitt bord) - og hvis de hadde sett dem ville de ihvertfall ikke satt seg ned der).
Mange reagerte mot at militærnektere ble så strengt straffet. Det dreide seg først og fremst om personer som ikke kunne gjøre militærtjeneste av religiøse grunner. Presset ble så stort at kommanderende general (som nå heter Forsvarssjefen) ga ordre om at religiøse nektere midlertidig skulle unntas fra militærtjeneste. I praksis førte det til at religiøse nektere ble fritatt for verneplikt fra 1901 til 1922.
Fra slutten av 1800-tallet vokste også den (ikke-religiøse) antimilitaristiske opposisjon, og fikk særlig uttrykk gjennom arbeiderbevegelsen. Da den første militærnekterloven ble vedtatt i Stortinget i 1922/25 var arbeiderbevegelsen et lite mindretall på 22 representanter (av 150). De var allikevel delt i tre (Norges kommunistiske parti, Det norske Arbeiderparti og Norges Socialdemokratiske parti). Alle tre partier gikk inn for at de som hadde en alvorlig overbevisning mot å gjøre militærtjeneste, skulle fritas og "ikke tilpliktes å gjøre noen annen form for tjeneste"). I praksis var det altså tre partier mot verneplikt på Stortinget. Idag er det ingen, det er ikke engang mulig å oppdrive en stortingsrepresentant som har motforestillinger mot verneplikt.

"Grunnleggende rettighet"....

Derimot er det ikke så vanskelig å finne stortingsrepresentanter som er tilhengere av samvittighetsfrihet. F.eks. uttalte en samlet Justiskomite i Stortinget følgende i 1985:
"Komiteen vil framheve at adgangen til fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner tar sikte på å beskytte verdier som er av fundamental og vesentlig betydning for det enkelte menneske. Hovedformålet med militærnekterloven er å hindre at individer tvinges til å handle i strid med sin alvorlige overbevisning, samtidig som fellesskapets interesser ivaretas. Retten til fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er forankret i samvittighetsfriheten som en demokratisk grunnrett og kan sies å være avledet av individets grunnleggende rettigheter i demokratiske rettsstater." (Innst. S nr. 111-1984 - 85 s. 3)
En følge av et slikt syn er at Norge ikke var noen demokratisk rettsstat før den første militærnekterloven i 1922. Men det er tydelig at Justiskomiteen mener at det er samvittighetsfrihet på dette området idag. Man må spørre: Hvordan er det mulig å mene at det er samvittighetsfrihet for militærnektere når tusenvis settes til tvangsarbeid og mange fengsles? Forklaringen er den samme som da grunnlovsmennene tenkte det skulle være likhet mellom statens borgere uten å tenke på at kvinnene - halvdelen av befolkningen - også kunne være borgere. Og det ligner på de amerikanske slaveeierne som i uavhengighetserklæringen fastslo at «alle mennesker er født like» uten å trekke forbindelsen mellom mennesker og negre. Det var ikke hykleri eller dumhet. Tankene var begrenset av bestemte historiske forutsetninger, det manglet moderne koblingsutstyr slik at ideene var fanget på ett spor.
Tilsvarende gjelder for retten til ikke å ta liv. På alle andre områder er det en selvfølge at man ikke skal ta liv og at man ihvertfall ikke kan ha noen plikt til det. Helsepersonell har f.eks. rett til å bli fritatt for å delta i abortinngrep. Men myndighetene mangler koblingsbokser som kan føre til ideen om at det som gjelder i forhold til fostre også kan gjelde i forhold til "fiender".
I bunnen av dette ligger troen på at det kan oppstå konflikter som ikke kan løses på annen måte enn med militærmakt. Dette anses ikke som en tro blant flere mulige, men som et uangripelig faktum; det er bare sånn det er. Vernepliktige som ikke deler denne troen kan få lov til å slippe å direkte deltagelse i militærapparatet, men blir til gjengjeld utsatt for straff i en eller annen form. Dette er ille nok. Samtidig viser all erfaring at de dissenterne som blir fengslet bare utgjør et lite mindretall. De fleste foretrekker å unngå ubehagligheter og følger myndighetenes direktiver, kanskje uten engang å komme på tanken at det kan være andre måter å tenke på. Det virkelig alvorlige ved at en bestemt måte å tro og tenke på er belagt med straff, er at disse tankene hindres slik at de ikke kommer til uttrykk. Det blir ingen fri utveksling av tanker og meninger slik demokratiet (ideelt sett) forutsetter.
Situasjonen i Norge idag kan sammenlignes med den religiøse situasjonen for hundre år siden. Da var det tvangskristendom i Norge (det er litt igjen ennå); folk som ikke døpte barna ble straffet, de som ikke ville delta i konfirmasjon ble satt i tukthus for å bli tvangskonfirmert, alle statsansatte måtte være med i statskirken o.s.v. Hensikten var ikke å tvinge folk til en bestemt måte å tro og tenke, men å sørge for at alle fikk del i den eneste riktige og mulige tro.
Situasjonen for militærnekterne kan også sammenlignes med negrenes situasjon i USA etter at slaveriet ble opphevet. Selv om slaveriet formelt bortfalt fikk ikke negrene fulle borgerrettigheter før borgerettighetsbevegelsen skjøt fart nesten hundre år etter.

[Hjem]